Jer 31,31–34
31 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. 32 Den skal ikke være som den pakten jeg opprettet med deres fedre på den dagen da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. 33 Men dette er den pakten jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 34 De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger minnes deres synd.
Hebr 10,12–25 (Hebr 10,19–25)
12 Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. 14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. 15 Det vitner også Den Hellige Ånd for oss. For etter at han har sagt: 16 Dette er den pakten jeg vil opprette med dem etter disse dager – så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn, 17 og deres synder og deres lovovertredelser vil jeg ikke lenger minnes. 18 Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.
19 Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. 20 Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. 21 Og vi har en stor prest over Guds hus. 22 Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann. 23 La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som ga løftet. 24 Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, 25 og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.
Luk 22,14–23
14 Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. 15 Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. 16 For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike.
17 Så tok han et beger, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! 18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. 19 Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! 20 Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere. 21 Men se, hans hånd som forråder meg, er med meg over bordet. 22 For Menneskesønnen går nok bort, slik det er bestemt, men ve det mennesket som forråder ham! 23 Da begynte de å spørre hverandre om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.
14 Καὶ ὅτε ἐγένετο ἡ ὥρα, ἀνέπεσεν, καὶ οἱ δώδεκαN ἀπόστολοι σὺν αὐτῷ. 15 Καὶ εἶπεν πρὸς αὐτούς, Ἐπιθυμίᾳ ἐπεθύμησα τοῦτο τὸ Πάσχα φαγεῖν μεθʼ ὑμῶν πρὸ τοῦ με παθεῖν· 16 λέγω γὰρ ὑμῖν ὅτι οὐκέτιN οὐ μὴ φάγω ἐξN αὐτοῦ, ἕως ὅτου πληρωθῇ ἐν τῇ βασιλείᾳ τοῦ θεοῦ. 17 Καὶ δεξάμενος ποτήριον, εὐχαριστήσας εἶπεν, Λάβετε τοῦτο, καὶ διαμερίσατε ἑαυτοῖς·N 18 λέγω γὰρ ὑμῖν ὅτιN οὐ μὴ πίω ἀπὸN τοῦ γενήματος τῆς ἀμπέλου, ἕως ὅτουN ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ ἔλθῃ. 19 Καὶ λαβὼν ἄρτον, εὐχαριστήσας ἔκλασεν, καὶ ἔδωκεν αὐτοῖς, λέγων, Τοῦτό ἐστιν τὸ σῶμά μου, τὸ ὑπὲρ ὑμῶν διδόμενον· τοῦτο ποιεῖτε εἰς τὴν ἐμὴν ἀνάμνησιν. 20 ὩσαύτωςN καὶ τὸ ποτήριον μετὰ τὸ δειπνῆσαι, λέγων, Τοῦτο τὸ ποτήριον ἡ καινὴ διαθήκη ἐν τῷ αἵματί μου, τὸ ὑπὲρ ὑμῶν ἐκχυνόμενον.N 21 Πλὴν ἰδού, ἡ χεὶρ τοῦ παραδιδόντος με μετʼ ἐμοῦ ἐπὶ τῆς τραπέζης. 22 ΚαὶN ὁ μὲν υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου πορεύεταιN κατὰ τὸ ὡρισμένον· πλὴν οὐαὶ τῷ ἀνθρώπῳ ἐκείνῳ διʼ οὗ παραδίδοται. 23 Καὶ αὐτοὶ ἤρξαντο συζητεῖν πρὸς ἑαυτοὺς τὸ τίς ἄρα εἴη ἐξ αὐτῶν ὁ τοῦτο μέλλων πράσσειν.
NVariant with NA/UBS: δώδεκα ♦ – NVariant with NA/UBS: οὐκέτι ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐξ αὐτοῦ ♦ αὐτὸ NVariant with NA/UBS: ἑαυτοῖς ♦ εἰς ἑαυτούς NVariant with NA/UBS: ὅτι ♦ [ὅτι] NVariant with NA/UBS: ἀπὸ ♦ ἀπὸ τοῦ νῦν ἀπο NVariant with NA/UBS: ὅτου ♦ οὗ NVariant with NA/UBS: Ὡσαύτως καὶ τὸ ποτήριον ♦ Καὶ τὸ ποτήριον ὡσαύτως NVariant with NA/UBS: ἐκχυνόμενον ♦ ἐκχυννόμενον NVariant with NA/UBS: Καὶ ὁ μὲν υἱὸς ♦ Ὅτι ὁ υἱὸς μὲν NVariant with NA/UBS: πορεύεται κατὰ τὸ ὡρισμένον ♦ κατὰ τὸ ὡρισμένον πορεύεται
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Det siste påskemåltidet (22,14–18)
Alle de tre synoptikerne sier at det var de tolv som spiste påskemåltidet sammen med Jesus. Lukas kaller dem ”apostlene”, men det er de egentlig ikke på dette tidspunkt. Da var de ikke Jesu utsendinger med fullmakt. Men Lukas var vant til å kalle de tolv lederne i urmenigheten for apostler. Av og til bruker han det ordet om dem – allerede mens de vandret sammen med Jesus.
Lukas sier to ganger at Jesus tok ”en kalk”, altså det store felles vinbegeret, og sendte det rundt. Ved påskemåltidet gjorde husfaren dette fire ganger etter det faste ritualet. Lukas nevner to begre. Han sier uttrykkelig at det andre gangen dreide seg om det beger som det ble drukket av etter måltidet; det ble kalt ”velsignelsens beger”. Det begeret han nevner først, kan ha vært det første eller kanskje det andre.
Av de fire eldste håndskrifter vi har bevart, mangler det yngste av dem ordene om det siste av de to begrene (altså vers 20). I tillegg mangler ordene i vers 19 (f.o.m. ordene ”som blir gitt for dere”). Dette har vært opphavet til en rekke teorier om innstiftelsesordenes opprinnelige ordlyd. Det er imidlertid sterke grunner til å regne med at den lengste teksten er den opprinnelige. Den stemmer nemlig svært godt overens med den versjon Paulus gir oss i 1. Kor 11,23 f. Det brevet ble skrevet omkring år 54, altså tidligere enn noen av våre evangelier. Paulus sier uttrykkelig at han gjengir det han har mottatt som forpliktende tradisjon fra Kristus. Det dreier seg altså om en del av den urkristne parádosis. Det er utenkelig at Lukas ikke kjente til den, så mange ganger som han var med da Paulus ledet nattverdsfeiringen.
Det første begeret bør altså ha vært en del av det siste påskemåltidet. Jesus hadde fortalt de tolv hvordan han hadde lengtet etter å få feire påske sammen med dem – for siste gang, før lidelsen begynte. Han skal aldri mer gjøre det, sier han, ”før det er blitt fullendt i Guds rike”. Det er et viktig ord. Det viser hvordan Jesus så på de hellige skikker som er forskrevet i loven. De pekte fremover. De var gitt av Gud som et forbilde og en forberedelse til noe bedre. Anvendt på påsken betyr det at befrielsen fra Egypt skulle få en parallell i en større befrielse fra en verre trelldom. Likesom Israel ble tatt opp i Guds pakt og ble hans folk, skulle Gud en gang slutte en ny pakt og utvelge seg et større folk. Det folket skulle han føre inn i et bedre rike. Og nå skulle det skje. Når Jesus tar begeret, sier han at det er siste gangen. Den gamle pakt har hatt sin tid. Nå kommer noe nytt.
Den første nattverden (22,19–20)
Så følger den første nattverden. Jesus endrer påskemåltidet. Han bryter det seige, usyrede brødet, som må rives i stykker. Han sier at det er hans legeme som blir gitt for dem. Slik skal hans legeme brytes ned og ofres for deres skyld. Han befaler dem til å gjøre dette til minne om ham. I ordet ”minne” ligger det at noe av det forgangne hentes frem på nytt, blir nærværende og levende. Etter måltidet tar han kalken, som nå skulle drikkes som et takksigelsens beger. Og nå sier han med uttrykkelige ord: Her dannes en ny pakt. Den dannes ved at han gir sitt blod for dem. Guds pakt med oss er nemlig ikke en overenskomst mellom to parter. Det er et tilbud og et løfte fra Gud, noe han forplikter seg til å gjøre med enhver som vil gå inn i pakten.
Forræderen ved samme bord (22,21–23)
Så kommer det smertelige, det utrolige. Det kommer som et utrop over Jesu lepper. Her, ved samme bord, sitter han som skal forråde ham. Lukas har tydeligvis villet gjøre det helt klart at Judas var tilstede under den første nattverden. Jesus hadde kommet for å oppsøke og frelse, ikke for å dømme. Han sier ikke et bittert ord til Judas. Han føler medlidenhet og forskrekkelse overfor det som kommer til å skje med dette stakkars mennesket. Han peker ham ikke ut. De tolv begynner å spørre hverandre om hvem som skulle gjøre noe slikt. Kanskje ligger det en viss hissighet i spørsmålet; det kan ligge i uttrykket deres.